Joikens frie rytmer

Joiken er tankenes fristed

som tankene føres til

Derfor har den ikke så mange ord

som utrykkes

De frie lyder når

lenger enn ord

Joiken løfter ens sinn

lar tankene fly

over de små skyene

Har dem

som sin venn

i naturens skjønnhet.

(Pauulus Utsi, "Giala Giela", 1974. Gjendiktet av Harald Gaski.)

Teksten ovenfor beskriver joik på en treffende måte. Joiken er som naturen, fri, og setter menneskets sinn i bevegelse gjennom dens rytmer. Den tradisjonelle joiken var aldri ment for en scene. Den var snarere en form for kommunikasjon mellom mennesker – en måte å beskrive naturen, dyrene og personer på.

Når man hører ordet "joik" vil man som oftest noen bestemte assosiasjoner umiddelbart tre frem. Mange tenker folkemusikk fra Nordkalott-området, og knytter den opp mot den samiske kulturen.

Joik er en av de aller eldste musikalske tradisjonene i Europa. Sett i et historisk perspektiv, er joik en urgammel tradisjon som, til tross for ulike forbud gjennom historien, har overlevd. Det at joiken overlevde handler mye om at joiken på mange måter var sterkt rotfestet i den samiske kulturen, og derfor ble tradisjonen vedlikeholdt innad.

Joik, som på samisk heter "luothi", er samisk musikk, lyrikk og poesi. Det finnes joiker for dyr, landskap og personer. Det å lage en joik, for så å gi det i gave til en annen person, anses fra et samisk ståsted å være en stor ære å motta. Det ligger et stort kompliment i å få komponert en joik til seg selv. Joiken er på mange måter en hyllest av personen, og ofte beskriver den kun de positive trekkene ved personen. Er personen eksempelvist lystig, åpen og munter, vil joiken musikalsk bære preg av det. I mange tilfeller er joiken uten ord, men noen ganger legges det ord og setninger inn i joiken som kan fortelle tilhørerne hva joiken handler om.

Joik er fra tidligere tider, før kristendommen kom til Sápmi, og endret den samiske åndelig praksisen brukt av noaidi (sjaman). Det at joik ble brukt av noaidi i åndelige ritualer førte til at det ble slått hardt ned på av misjonærene. Joiken ble derfor sett på som noe hedensk og førte til joikeforbud i perioder. I denne perioden forlot mange den åndelige praksisen og ble kristne, mens andre praktiserte det i skjul.

Når det gjelder en del samiske kulturelle uttrykk og tradisjoner slik som joik, så er det viktig å nevne at praksis og opplevelse har vært forskjellig fra ett samisk område til et annet. Joik som identitetsmarkør og kulturuttrykk har vært og er utbredt blant samer. Joiken har stått og står sentralt i samiske innenlandskommuner der også samisk språk og kultur har stått og står sterkt, slik som blant annet Guovdageaidnu (Kautokeino) og Karasjohka (Karasjok). Her har joiken hele tiden vært en del av hverdagen til mange, i motsetning til andre samiske områder hvor joiken kun har vært opprettholdt av enkeltindivider. Fravær av joik i noen områder er en direkte konsekvens av den langvarige undertrykkelsen som først startet med kristningen av samene fra ca. 1650 til 1750-tallet, og senere fornorskningsperioden fra ca. 1850-tallet til rundt 1970-tallet. Dette kan også ha ført til at joikens anvendelse som kommunikasjonsform etter hvert ble betydelig svekket.

I Guovdageaidnu (Kautokeino) har joiken endret arena fra det private til det offentlige. Gjennom Sámi beassášmárkanat, påskefestivalen i Guovdageaidnu, har joiken gått en plass på scenen og når dermed også et større publikum. Her er den stor mønstring av samisk kultur, blant annet Sámi Grand Prix, som er en samisk musikk-konkurranse. Sámi Grand Prix har vokst med årene og blitt en viktig arena for mange samiske musikere. Konkurransen har to deler, en del med tradisjonell joik og den andre med moderne samisk pop-musikk.

KILDER

"Sámi beassášmárkanat". (Ingen dato). Sámi beassášmárkanat. URL.

Sæther, Erle Bårdsdatter. (2023). "Sámi Grand Prix". Store norske leksikon. URL.